Av: Vegard A. Schancke, Virksomhetsleder KoRus-Nord (2011).

Skolen er en sentral arena for forebyggende og helsefremmende arbeid. Fra forskning både i Norge og utlandet fremheves det at skolen bør ha en sentral, aktiv og integrerende rolle i det forebyggende arbeidet (Helsedirektoratet 2010, Folkehelseinstituttet 2011, Nordahl m.fl. 2005, Bremberg 2002, NOU 2003:4, NIDA 2003, Ogden 2006, Schancke 2005). En viktig begrunnelse for dette er blant annet at skoleinstitusjonen etablerer rammer om barn og unges liv i svært mange år, de fleste dager i uka og de fleste uker i året (Henriksen 1999). Forebyggingstiltak bør ideelt sett favne flere av de unges livsarenaer. Samspillet mellom skole og hjem er særlig viktig (Patterson 2000).

Gjennom 90-tallets skolereformer har skolen fått økt betydning for integrasjon av barn og unge, og den har blitt en institusjon der en både treffer “alle” barn mellom 6 og 19 år og deres foresatte. Ved siden av foreldrene, er det lærerne som har den mest kontinuerlige relasjonen til barn og unge i vårt samfunn (Henriksen 1999).

Nasjonale retningslinjer fastslår at skolen skal fremme god helse og bidra til en positiv personlig og sosial utvikling hos elevene, og gjennom dette forebygge problemer som rusproblematikk, psykiske problemer, kriminalitet og lignende (Folkehelseinstituttet 2011). I opplæringslovens § 9a heter det at alle elever i grunnskolen og videregående opplæring har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Dette underbygges i Læreplanverket for Kunnskapsløftet der det i flere av fagplanene uttrykkes at elevene skal utvikle en helsefremmende livsstil og lære å ta vare på egen psykisk og fysisk helse. Det påpekes også at dette sosial- og sykdomsforebyggende arbeidet skal foregå i et nært samarbeid med hjemmet (Nordahl m.fl. 2006).

Forskning dokumenterer at regulatoriske virkemidler som pris, tilgjengelighet og kontroll er de mest effektive rusforebyggende tiltakene (Babor 2003, 2010a, 2010b). Gjennomgang av forskningslitteratur viser at mange forebyggende tiltak som gjennomføres med skolen som arena ikke kan sannsynliggjøre eller dokumentere resultater (Babor et al. 2003, 2010a, 2010b,  NOU 2003:4, Nordahl m.fl. 2006, Nordahl m.fl 2005, Sørli 2000). Et hovedproblem ser ut til å være at slike tiltak gjennomføres mer basert på gode intensjoner/intuisjon enn kunnskap (Schancke 2005). Et annet problem er at mange tiltak gjennomføres med uhensiktsmessige innretninger og mangelfull kvalitet over det didaktiske møtet elevene deltar i, f.eks som ”tavleundervisning” i stedet for elev-aktive opplegg (Schancke m.fl 2009). Et tredje problem er at mange tiltak gjennomføres (implementeres) bare delvis eller på måter som ikke svarer til retningslinjer eller manualer som er knyttet til konkrete tiltak/program (Sørlie 2000, Baklien 2008).
 
Forskning viser at det finnes forebyggende tiltak med skolen som arena der en kan dokumentere lovende resultater (Folkehelseinstituttet 2011, Ferrer-Wreder m.fl. 2005, Tolan mf.fl. 2007, Sørlie 2000).  Tiltak basert på det vi kaller sosial-kognitiv teori (eller sosial lærings- og interaksjonsteori) kan dokumentere de beste resultatene (ibid.). Forskning indikerer at tiltak som virker best, minner mer om behandling enn forebygging (Folkehelseinstituttet 2011). Dette kan imidlertid ha sammenheng med at det er gjennomført en rekke robuste studier av tiltak som MST, PMTO og Webster-Stratton, som regnes å være blant de mest effektive tiltakene rettet mot moderate og alvorlige atferdsvansker (Kvello 2007).  

På oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet tok flere forskergrupper for seg kunnskapsstatus når det gjelder forebyggende innsatser i skolen (Nordahl m.fl. 2006).  I vurderingen av ulike programmer, ble det fokusert på områdene problematferd, sosial kompetanse og skolen som rusforebyggende arena. Kriteriene som ble anvendt bygger på samme modell som tilsvarende internasjonale gjennomganger (ibid.). Programmene ble sortert i 3 ulike kategorier: Program med lav sannsynlighet for resultater, program med god sannsynlighet for resultater og program med dokumenterte resultater. Med resultater mener Nordahl-utvalget atferdsendring hos barn og unge eller endringer på såkalte mellomliggende variabler, noe som innebærer endring av faktorer som forskningsmessig har vist seg å ha sammenheng med en eller flere typer problematferd. Tiltakene spenner altså vidt fra å ha som målsetting å fremme sosial kompetanse, hindre mobbing og aggressiv atferd til rusforebyggende tiltak. 18 konkrete tiltak ble vurdert til kategoriene dokumenterte resultater eller god sannsynlighet for resultater (ibid.).

En tilsvarende gjennomgang ble foretatt i 2000 (KUF/BFD 2000). I denne vurderingen ble kun ett program anbefalt uten behov for videre evaluering, mens ytterligere 8 programmer ble anbefalt brukt i skoleverket med behov for videre evaluering.

Det er støtte for å hevde at forebyggingstiltak i skolen både kan påvirke og motvirke ulike former for problematferd hos barn og unge som viser nær sammenheng med senere rusmisbruk (Ferrer-Wreder m.fl 2005, Nesvåg 2007, NIDA 2003, Johnsen og Schancke 2010). Mange av disse tiltakene har ikke fokus direkte på rusproblematikk, men på problematferd mer generelt og på utvikling av sosial kompetanse (Babor 2010b, Folkehelseinstituttet 2011, Ogden 2006, Elliott og Gresham, 2002). En del av de programmene som kan dokumentere de beste resultatene er utenlandske programmer (Kvello 2007, Folkehelseinstituttet 2011). Noen av disse er ”oversatt” til norske forhold (Nordahl m.fl. 2006). 

Det hevdes fra tid til annen at skolene bør ha fokus på skolefagene og nedprioritere det forebyggende og helsefremmende arbeidet (Folkehelseinstituttet 2011). Mye tyder imidlertid på at effektive forebyggingsinnsatser kan styrke elevenes skolefaglige prestasjoner (ibid.). Nevnte sammenhenger er dermed mer tydelige og interessante enn det en muligens første tenker seg.
 
Med bakgrunn i forskning kan en identifisere tre sentrale “byggesteiner” (Gravrok, Schancke, Andreassen og Domben 2006a) i skolens forebyggende arbeid (Bremberg 2002, Nordahl m.fl. 2005, Schancke 2005). Skjematisk kan disse fremstilles slik:
 

Figur 1:
Elementer i en lokal skolestrategi (Gravrok, Schancke, Andreassen og Domben 2006b):

Skoler bør ideelt sett ha en strategi i forhold til hva et godt læringsmiljø innebærer (Utdanningsdirektoratet 2009a, Utdanningsdirektoratet 2009b) , plan for hvilke forebyggingstiltak som er ment å nå ulike elevgrupper (både tiltak som retter seg mot alle, og tiltak som retter seg mot utsatte elevgrupper), og hvordan samarbeidet mellom skole, foreldre/foresatte og nærmiljø skal fungere. En slik helhetlig tilnærming innebærer at en retter seg mot flere arenaer, at innsatsene bør ha lang varighet, og at det bør etableres flere strategier samtidig (Gravrok mfl a). For utdyping av dette, se , se lokal skolestrategi

Generelt er det kunnskapsmessig støtte for å hevde at skolen – i samarbeid med hjem og eventuelt andre arenaer – bør arbeide systematisk og målrettet med sentrale risiko- og beskyttelsesfaktorer i forhold til problemutvikling hos barn og unge.

Risikofaktorer omtales som faresignaler eller forløpsindikatorer for atferdsproblemer.
Dette er faktorer som gjennom forskning har vist seg å ha sammenheng med en eller flere typer problematferd. Med beskyttelsesfaktorer menes faktorer som gjennom forskning har vist seg å virke beskyttende/preventivt i forhold til en eller flere typer problematferd. Betydningen av ulike risiko- og beskyttelsesfaktorer kan variere med alderen. Særlig betydningsfulle risikofaktorer for f.eks rusmisbruk er: aggressiv atferd, normbrytende atferd, manglende sosiale ferdigheter med fravær av positive vennerelasjoner, sviktende skolefaglige ferdigheter og skoleskulk. Tilsvarende sentrale beskyttelsesfaktorer er: Positive relasjoner til en eller flere betydningsfulle voksne, hensiktsmessig grensesetting og involvering fra betydningsfulle voksnes side, etablering av positive vennerelasjoner, skolefaglig mestring (Nordahl m.fl. 2005, NIDA 2003, Patterson 2000).

Jo flere risikofaktorer et barn eksponeres for, jo større er sannsynligheten for seinere alvorlig problemutvikling. På den annen side er det likevel ikke slik at risikoeksponering automatisk fører til skjevutvikling og atferdsproblematikk. Risikofaktorer kan – som det framkommer overnfor - knyttes til individet, familien, jevnaldringsgruppen, skolen og til nærmiljø/samfunn (Nordahl m.fl. 2005, Kvello 2007).

Det foreligger mye forskning som viser hva en ”helsefremmende skole” er (Folkehelseinstituttet 2011, Grieg Viig 2010). Dette er et skolemiljø hvor elever ikke blir mobbet, hvor elevene opplever fellesskap, å mestre skolearbeidet, der lærerne er dyktige ledere med en autoritativ lederstil, hvor det arbeides systematisk med å fremme sosial kompetanse, inkludering samt fokus på å styrke skoleprestasjonene (Henggeler 2000, Folkehelsesinstituttet 2011, Tolan m.fl. 2007, Sosial- og helsedirektoratet 2007).

Helhetlig plan for forebyggende tiltak er en av ”byggesteinene” i det som ideelt sett bør være en helhetlig lokal skolestrategi (Gravrok mfl b). Det er særdeles viktig at skolene iverksetter kunnskapsbaserte tiltak. Med dette menes tiltak som på et faglig grunnlag kan sannsynliggjøre og/eller dokumentere resultater av tiltaket. Med resultater menes atferdsendring og/eller endringer av faktorer som forskningsmessig har vist seg å ha sammenheng med en eller flere typer problematferd.

Tiltak og/eller programmer som iverksettes kan være universelle, selektive og/eller indikative. Universelle tiltak (primærforebyggende tiltak) rettes mot alle elevene. En tar da ikke hensyn til ulik grad av risiko for utvikling av problematferd eller faktiske problemer som måtte finnes.

Selektive tiltak (sekundærforebyggende tiltak) rettes mot en definert gruppe med identifiserbar forhøyet risiko for problemutvikling.

Indikative tiltak (tertiærforebyggende tiltak) rettes mot konkrete personer med en konkret problematferd.

En oversikt over anbefalte tiltak som kan iverksettes i skolen finner du : her

Referanser:

Babor, Thomas et al (2003). Alcohol: no ordinary commodity. Research and public policy. Oxford University Press.

Babor, Thomas et al (2010)a. Alcohol: no ordinary commodity. Research and public policy, second edition. Oxford University Press.

Babor, Thomas et al (2010)b. Drug policy and the public good. Oxford University Press.

Baklien, Bergljot (2008). Iverksetting av forebyggende tiltak. Forebygging.no/metode.

Bremberg, Sven (2002): “Kan skolan minska ungdomars bruk av alkohol?”, i Andreasson, Sven (red.), Den svenska supen i det nye Europa - Nya villkor for alkoholprevention: en kunnskapsöversikt, Statens Folkhälsoinstitut, Rapport nr. 2002:11, s. 137-158

Elliott S. N. & Gresham F.M (2002). Undervisning i sosiale ferdigheter – en
handbok. Kommuneforlaget. Orginaltittel: Social Skills Intervention Guide – Practical Strategies for Social Skills Training. (1991). Handbook.

Ferrer-Wreder, Laura / Håkan Stattin / Carolyn Cass Lorente / Jonathan G. Tubman / lena Adamson (2005). Framgångsrika preventionsprogram før barn och unga. En forskningsøversikt. Institutet før utvekling av metoder i socialt arbete / IMS. Statens institusjonsstyrelse / SiS.

Folkehelseinstituttet (2011). Bedre føre var… Psykisk helse: helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger. Rapport 2011:1.

Gravrok, Ø, Vegard A. Schancke, Marit Andreassen og Pål Domben (2006a): Lokal skolestrategi for rusforebygging og helsefremmende arbeid – en kunnskapsoppsummering. Skrift 1/2006. NNK – Rus. På oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet avd tobakk.

Gravrok, Ø, Vegard A. Schancke, Marit Andreassen og Pål Domben (2006b): Kunnskapsplattform for forebyggende og helsefremmende arbeid i skolen – med særlig fokus på rusmidler og tobakk i Nordahl, Thomas, Øystein Gravrok, Hege Knudsmoen, Torill M.B. Larsen og Karin Rørnes (red.)(2006). Rapport fra forskergrupper nedsatt av Utdanningsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet om problematferd, rusforebyggende arbeid, læreren som leder og implementeringsstrategier. Utdanningsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet.

Grieg Viig, Nina (2010). Tilrettelegging for læreres deltakelse i helsefremmende arbeid. En kvalitativ og kvantitativ analyse av sammenhengen mellom organisatoriske forhold og læreres deltakelse i utvikling og implementering av Europeisk nettverk av helsefremmende skoler i Norge. Doktorgradsavhandling, avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Bergen.

Helsedirektoratet (2010). Folkehelsearbeidet – veien til god helse for alle. Rapport IS-1846.

Henggeler m.fl (2000). Multisystemisk behandling av barn og unge med
atferdsproblemer. Kommuneforlaget.

Henriksen, Ø. (1999):  Forebygging, fellesskap og forandring. En rapport om utforming og utprøving av et rusforebyggende program i ungdomsskolen. HBO-rapport 2/1999

Johnsen, L. og Vegard A. Schancke (2010). Tidlig rusforebyggende intervensjon. Kunnskapsgrunnlag og implikasjoner for handling. Skriftserie fra Kompetansesenter rus, Nord-Norge 1:2010. KoRus-Nord, Unvisersitetssykehuset Nord-Norge.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Barne- og familiedepartementet (2000). Vurdering av program og tiltak for å redusere problematferd og utvikle sosial kompetanse. Innstilling fra en faggruppe oppnevnt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Barne- og familiedepartementet, juni 2000.

Kvello (2007). Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling.
Universitetsforlaget.

National Institute on Drug Abuse, NIDA (2003). Preventing Drug Use among Children and Adolescents. A Research-Based Guide for Parents, Educators and Community Leaders. Second Edition. U.S.. DEPARTMENT OF HEALTH AND HUMAN SERVICES. National Institute of health. National institute of Drug Abuse.

Nesvåg, S. Backer-Grøndahl, A. Duckert, F. Enger, Ø. Huseby, G og Kraft, P. (2007). Tidlig intervensjon på rusfeltet – en kunnskapsoppsummering. Rapport IRIS – 2007/021.

Nordahl, Thomas; Mari-Anne Sørlie, Terje Manger og Arne Tveit (2003): Alvorlige atferdsvansker. Effektiv forebygging og mestring i skolen. Veileder for skolen. Læringssenteret.

Nordahl, Thomas; Mari–Anne Sørlie, Terje Manger og Arne Tveit (2005): Atferdsproblemer blant barn og unge. Teoretiske og praktiske tilnærminger. Fagboklaget.

Nordahl, Thomas, Øystein Gravrok, Hege Knudsmoen, Torill M.B. Larsen og Karin Rørnes (red.) (2006). Forebyggende innsatser i skolen. Rapport fra forskergrupper nedsatt av Utdanningsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet om problematferd, rusforebyggende arbeid, læreren som leder og implementeringsstrategier. Utdanningsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet.

NOU 2003:4. Forskning på rusmiddelfeltet. En oppsummering av kunnskap om effekt av tiltak.

Ogden, T (2006). Sosial kompetanse og problematferd i skolen. Kompetanseutviklende og problemløsende arbeid i skolen. Gyldendal Akademisk.

Patterson, Gerald og Marion Forgatch (2000): Å leve sammen, Foreldre og tenåringer – Det grunnleggende – Del 1. Pax Forlag.

Schancke, Vegard A. (2005): Forebyggende og helsefremmende arbeid - fra forskning til praksis. En kunnskapsoppsummering med råd og anbefalinger. Skrift Nr. 1/2005. Nordnorsk Kompetansesenteret – Rus, ved Nordlandsklinikken.

Schancke, Vegard A., BU Wilhelmsen, Ø. Henriksen og Ø. Gravrok (2009). Pedagogiske utfordringer for virksomme rusforebyggende innsatser i skolen. Rusfag 1:2009.

Sosial- og helsedirektoratet (2007). Tidlig intervensjon på rusområdet.
Sentrale perspektiver – aktuelle målgrupper og arenaer.
Rapport 15-1455.

Sørlie, Mari-Anne (2000): Alvorlige atferdsproblemer og lovende tiltak i skolen - en forskningsbasert kunnskapsstatus. Praxis Forelag. Oslo.

Tolan, P., Szapocznik, J. & Sambrano, S. ed. (2007): Preventing Youth Substance
Abuse. Science-Based Programs for Children and Adolescents. Washington DC:
American Psychological Association.

Utdanningsdirektoratet (2009a). Råd og ressurser - Materiell for helhetlig arbeid med læringsmiljøet.

Utdanningsdirektoratet (2009b). Utvikling av sosial kompetanse. Veileder for skolen.