Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Facebook
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Barnefattigdom, helse og livssjanser. Hva kan kommunene gjøre? Noen tilnærminger

08.03.2018 | OsloMet-storbyuniversitetet (rapport 2/2018)

Denne rapporten er den andre i en serie på fire som tre forskere ved OsloMet-storbyuniversitetet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) har skrevet på oppdrag av Helsedirektoratet. Den bygger på den nasjonale kunnskapsoversikten over sosial ulikhet i helse som ble utarbeidet for samme oppdragsgiver (Dahl mfl. 2014). Nytt i denne serien av rapporter er at de skal være handlingsrelevante for kommunene. Bakgrunnen for dette er den framskutte rollen kommunene har fått gjennom den nye folkehelseloven som ble innført i 2012.

Intensjonen med rapportene er ikke å «instruere» kommunene og folkehelsekoordinatorene i hva de skal gjøre med sosial ulikhet i helse lokalt. Ambisjonen er snarere å formidle forskningsbasert kunnskap om hvordan problemene arter seg, og særlig hva som med stor sannsynlighet kan bidra til å redusere problemene. Vi beskriver en rekke lovende tiltak som kommunene faktisk har satt i verk, for å gi ideer og inspirasjon til hva kommunene kan gjøre på dette folkehelseområdet. Dersom kommunene finner noen ideer passende og lovende, er det opp til dem selv, ut fra lokale mål og forutsetninger, å sette disse ideene ut i livet.

Nøkkelbudskap i denne rapporten;

  1. Andelen barn som vokser opp i fattigdom i Norge, har økt de siste ti årene og nærmer seg nå 10 prosent. Barn av innvandrere er overrepresentert og utgjør i dag omtrent halvparten av alle fattige barn.
  2. Årsakene og kildene til fattigdom er mange. Noen av de viktigste er arbeidsledighet, lav eller ingen utdannelse, å være mottaker av sosialhjelp eller offentlige ytelser og å være enslig forsørger.
  3. Barn som vokser opp i fattigdom, har dårligere livssjanser enn andre barn; de deltar i færre aktiviteter og har større risiko for å falle fra under videregående opplæring. Barn som vokser opp i fattigdom, har flere helseplager enn andre barn, og de får dårligere helse og livskvalitet som voksne.
  4. I Norge er det tverrpolitisk enighet om at barnefattigdom er uheldig og bør reduseres og avhjelpes. Å gi barn mulighet til å delta i ulike aktiviteter uavhengig av familiens inntekt er et viktig satsingsområde i den sittende regjeringens plan mot barnefattigdom.
  5. Inntektsoverføringer som hever inntekten i fattige familier, er et effektivt virkemiddel, men barn og familier som lever i fattigdom, har ofte behov for flere typer tiltak.
  6. Tiltak som skal hjelpe barn og unge som lever i fattigdom, kan være målrettede, men bør gjøres innenfor rammen av tiltak for alle. Da unngår man stigmatisering.
  7. Fagpersoner i helse- og sosialtjenesten må ha etnisitet, kultur, flyktningproblematikk og integrasjon som en del av sin fagkompetanse.
  8. Barnefattigdom må være prioritert politisk i kommunene for at tjenestene skal kunne møte barn og unge som vokser opp i fattigdom med gode tiltak. Medvirkning, tilgjengelighet til tjenestene, god organisering på tvers av tjenester, engasjement og lokal tilpasning gir vellykkede tiltak.
  9. I norske kommuner er det satt i verk mange tiltak mot fattigdom, men mange av disse er ikke evaluert. Det er behov for flere og mer systematiske evalueringer av tiltak for å få mer kunnskap om virkningene for mottakerne.

Les hele rapporten HER

(Teksten er hentet fra forordet i rapporten)