Hold Ctrl-tasten nede (Cmd på Mac).
Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.
Lytt til tekst
Skriv ut side
Facebook
Lukk

Tips en venn om nettstedet

Din venns e-postadresse
Ditt navn
Din beskjed
(URL til nettstedet blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Send tips

Alkohol: alene på tronen som vårt viktigste rusmiddel

18.11.2011 | Willy Pedersen

Willy Pedersen, Professor i sosiologi, Universitetet i Oslo  

Det blir stadig tydeligere at alkohol er vårt viktigste og kanskje farligste rusmiddel. Hvorfor er det så vanskelig å drive god forebygging?

I høst har det vært en bølge av overfallsvoldtekter i Oslo. Etter hver helg har politiet stått fram i mediene med nye overslag over hvor mange som har blitt rammet. Det har vært debattprogrammer i beste sendetid om hva som kan gjøres og hvem som skal stilles til ansvar. Slagordet har vært «å ta natta tilbake». Folk har gått i tog. Natteravnene har mobilisert. Den politiske opposisjonen har hamret løs med krav om flere ressurser til politiet.

Nesten ingen har pekt på kommunens skjenkepolitikk og at forbruket av alkohol kan spille en rolle. Antakelig kan det skyldes at debattantene mener de grunnleggende oppfatninger om ansvar og skyld vil kunne forstyrres: Gjerningsmannen er den eneste skyldige. Retter man søkelys på alkoholpolitikken, vil en lett legge skylda på offeret. Hun var kanskje full. «Blaming the victim» er den engelske formuleringen. Men er det så enkelt?

Vi vet at alkohol og vold er vevet sammen på en rekke måter. I en studie jeg selv gjorde for noen år siden, fant jeg at alkohol og alkoholproblemer spilte en viktig rolle for hvem som ble voldsofre i ungdomsbefolkningen (Pedersen 2001). Det gjelder ikke alle, vi finner også såkalt «blind vold», men sjeldnere enn vi skulle tro. Volden rammer tvert i mot presist og målrettet: Til bestemte tider, i bestemte områder av våre byer, mot ungdommer med bestemt atferd. Vi kan dessuten supplere: Når et helt lokalsamfunn er preget av alkohol og utflytende grenser, vil det vanskeligere kunne ta ansvar, følge med, passe på. På toppen av det hele vil de som har det formelle ansvaret – politiet - måtte konsentrere seg om å rydde opp i fyll og vold. Sivilsamfunnet blir svakere, politiets ressurser suges inn mot andre formål. Det er ingen tvil om at en håndfast alkoholpolitikk ville vært et effektivt voldtektsforebyggende tiltak. Hva er grunnen til at debatten nesten har uteblitt?  

Det viktigste rusmiddelet 
Grunnen er nok enkel: Alkohol er vårt vanligste rusmiddel. De fleste bruker alkohol, den veves inn i fest og feiring.  Bruk av alkohol er en av våre mest effektive markører av overgangen fra barn til voksen status.  Stadig færre røyker, bruken av cannabis har flatet ut, alkohol troner stadig klarere på tronen som vårt viktigste rusmiddel. Stadig flere vil også si at det er det farligste. 

Det har nylig vært en interessant feide i to av topptidsskriftene i forskningsverdenen. Professor David Nutt, den britiske regjeringens tidligere rådgiver på russpørsmål, ledet en gruppe forskere som utviklet det de kalte «en rasjonell skala for rusmidlers skader» i The Lancet – ett av de definitive medisinske prestisjetidsskriftene. Den første artikkelen kom i 2007, en oppfølger kom i 2010. En rekke faktorer tas i betraktning, og fellestrekket er at de legale rusmidlene – alkohol og tobakk - kommer svært høyt opp på skadelista. Et hovedpoeng er at det dessuten knapt er noen sammenheng mellom lovgiving og grad av skade. Noen av de illegale rusmidlene ligger lavt på lista. I artikkelen fra 2010 lages det en samleskåre for skader som går fra 0 til 100. Alkohol er klart på topp (med en skåre på 72), foran heroin (55), crack (54), tobakk (26), og cannabis (20).

Det kom kritikk av artiklene til Nutt, men egentlig overraskende lite. Så, nå i novemberutgaven av Addiction, ble debatten trukket inn også i dette tidsskriftet – som er vårt viktigste om russpørsmål.  Noen kritiserer skalaene på metodisk grunnlag, men gjennomgående er tonen positiv. Flertallet av bidragsyterne i Addiction mener at Nutt og medarbeidere presenterer et hardt tiltrengt korrektiv til vante oppfatninger. Det trengs et perspektivskifte i ruspolitikken. Vi må forstå at alkohol er det viktigste rusmidlet. Vi må ta inn over oss at «narkotika» er en temmelig vilkårlig kategori, og at stoffene i denne kategorien ikke nødvendigvis trenger å være så farlige som alkohol og tobakk. Dette skiftet i perspektiv ser vi over hele verden. Likevel åpner det ikke uten videre for en strengere og mer rasjonell alkoholpolitikk.  Den er tvert i mot under stadig sterkere press.


Med ressurssterke mellomlag som drivkraft
Gårsdagens perspektiv på alkohol var slik: Misbruk er en refleks av dårlige levekår og fattigdom. Alkohol kommer der trygghet og velferd mangler. Kampen for bedre levekår, bedre helsetjenester, høyere utdanning er også en kamp mot alkoholens skader. Kjempene i arbeiderbevegelsen i mellomkrigstida, som Martin Tranmæl og den unge Einar Gerhardsen,  trodde at alkoholproblemene og andre sosiale problemer ville reduseres eller bli borte når sosialdemokratiet fikk innfridd sitt politiske program. De tok feil.

Mange av våre sosiale problemer økte tvert i mot i løpet av etterkrigstiden - kriminalitet, selvmord, depresjon, alkoholproblemer. Det fantes så å si ikke arbeidsløshet fra 1945 til 1975. Helsevesenet, sosiale tjenester, boligsituasjonen, utdanning ble bedre år for år. Likevel ble skyggesidene av samfunnet stadig mer markerte. Mange har prøvd å finne årsakene, det er ikke vårt mål her, men en bestemt lovmessighet er det nokså stor enighet om: Når velstanden og kjøpekraften øker, øker også – ofte – forbruket av alkohol. Det er unntak. Forbruket kan også øke i land og perioder med store sosiale problemer, i deler av den tidligere østblokken har nok det skjedd. Men mye tyder på at den kraftige velstandsøkningen vi har hatt i Norge de seinere år, er en viktig grunn til at alkoholforbruket også har økt. For det har økt. De siste 15 årene regner vi med at det har økt med rundt 50 % (Rossow 2010), det er mye. I Norge har lønningene økt atskillig mer enn prisene på forbruksvarer, og prisen på alkohol har dessuten – relativt til andre varer – økt lite. Selv om utgiftene til alkohol øker, når forbruket øker, bruker likevel nordmenn, relativt sett, en stadig mindre andel av inntektene til alkohol. Prisene på alkohol ligger, relativt sett, høyt i Norge. Det vet alle. Likevel har det i en viss forstand blitt billigere å drikke.

Det er dessuten ett trekk til å være oppmerksom på: Forbruket av vin har økt mest, og her har den velutdannede og ressurssterke middelklassen gått foran. Nøkkelen til alkoholproblemene våre ligger i de generelle forbruksmønstrene. Den tunge motoren, den som driver alkoholproblemene fremover, er rett og slett alkoholkonsumets omfang. Når forbruket øker, øker problemene.  Dette grunnpensumet i alkoholforskningen ble formet av den sentrale norske forskeren Ole-Jørgen Skog. Som alle andre lover i samfunnsfagene justeres denne også, gradvis. Kanskje er det slik at det økende vinkonsumet ikke på samme måte slår inn i alkoholskader på den måten bruk av øl og brennevin gjør. Økt bruk av vin til rolige måltider er neppe like farlig for forekomsten av vold, som økt bruk av øl på vorspielet, før en skal ut på byen. Likevel – hovedperspektivet består. Når alkoholforbruket øker, øker også et bredt spektrum av skader. Alkoholen vever seg inn over alt. Derfor er den vårt viktigste rusmiddel.

Tobakksvanene konsentreres rundt våre mest ressurssvake grupper. Hasj er fortsatt mest utbredt i subkulturer. Alkoholen slår derimot stadig klarere rot i de gruppene som behersker det offentlige ordskiftet, som former mote og stil, som preger avisenes livsstilspalter. Det stadig høyere vinkonsumet understøttes av en offensiv vinjournalistikk, som en finner i de fleste aviser og på mange nettsteder. En studie viste nylig at anbefalingene resulterte i økt salg (Horverak 2009).

Oslo er en særs klassedelt by. For mange år siden gjorde jeg en studie som viste at det for ungdom gikk et fuktig belte gjennom de rikeste bydelene i byen. Beltet går fra «vestkanten på østkanten» - Nordstrand, over fjorden til Bygdø, over Frogner og Majorstua, opp over Slemdal og helt til Holmenkollen. Her finner vi de ungdommene som er barn av den nasjonale overklassen. De drakk antakelig mest i hele Norge. Dess mer velstand, dess høyere forbruk av alkohol. Alt tyder på at mønsteret har fortsatt og blitt styrket. Vinforbruket øker dessuten på en nesten usynlig måte: Overgangen fra vin på flaske til vin på kartong har skjedd i stor skala. Mange har opplevd at det kan være lettere å øke konsumet når en har tre liter å gå på, enn dersom en stadig skal åpne nye flasker. Alt tyder på at dette har en egen effekt.

Veier å gå
I årevis har KoRus -Nord i Narvik arrangert en viktig serie konferanser med tittelen: «Te ka slags nøtte?» På alkoholfeltet virker spørsmålet mer presserende enn noen gang. Nytter det? Alkoholen står fjellstøtt som vårt viktigste rusmiddel. Det er grupper helt sentralt i samfunnet, med ressurser og synlighet som går foran og viser oss et liv hvor alkohol spiller en viktig rolle, som mynter metaforene, som fungerer som nasjonale forbilder. «We are the makers of manners» heter det i et skuespill av Shakespeare. De som ellers er forbilder for en attraktiv livsstil har ført alkoholen inn i stadig nye sammenhenger.  Har ikke den nokså restriktive alkoholpolitikken Norge tross alt fører, og den forebyggende innsatsen, i det hele tatt hjulpet?  

Det må vi tro. Uten en slik politikk ville  antakelig bildet vært verre. Men politikken er under press, blant annet fra EU. Norge kjemper hardt for å unngå alkoholreklame på noen av fjernsynskanalene. Monopolordningen kan komme til å falle. Prispolitikken er under press. Mange handler alkohol i Sverige, til lavere priser, og dette kan gi helt reell risiko for handelslekkasjer. 

Kanskje er det viktigste likevel dette: En velstående befolkning har på en rekke andre områder fått økt valgfrihet. Butikkene har lengre åpningstider, en har fått flere kanaler på fjernsyn. Mange opplever at en også på alkoholfeltet bør få velge friere. Mange har opplevd gledesfylte opphold i Italia og Spania, hvor vinen er lett tilgjengelig, og hvor koplingen til vold synes å være mye svakere. Fra forskningen vet vi at strengere restriksjoner og høyere priser virker best som alkoholpolitiske tiltak. Men oppslutningen om disse tiltakene forutsetter økt kunnskap i befolkningen om alkoholens skader, og på dette feltet er mye ugjort.

Hva skal en gjøre overfor ungdom? Vi bør starte her: Svært mye av det vi har gjort, for eksempel i skoleverket, har neppe hatt så stor effekt. Noe av det som har vært lovende, er det vanskelig å implementere. Ofte forutsetter det skikkelig innsats, hvor både lærere og foreldre involveres.  Ofte «går lufta ut av ballongen» når ildsjelene trekker seg, og det hele blir rutine. Samtidig foregår det opplagt hele tiden viktig alkoholforbyggende arbeid – i lokalsamfunn, mellom foreldregrupper, i idrettslagene våre. Jeg har fulgt idretten i mange år, og her har resultatene uten tvil vært gode. Men jeg tror hele dette feltet trenger en gjennomgang. Mange er motløse. Vi bør bygge på det vi har, sjekke hva som virker med forskningen, og vi bør videreutvikle gode tiltak.  

I bunnen må det ligge kunnskap om det enorme spekteret av skader som kan knyttes til alkoholen. Denne typen kunnskap bør alle vi som arbeider på dette feltet gjøre oss kjent med og løfte fram, hele tida.  «Alkohol er ingen vanlig vare» heter det i tittelen på en viktig bok. Argumentene for hvorfor det er slik, bør vi drille og videreutvikle, hele tida.